Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre
hånd på meg og sa: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende.
Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og
dødsriket» (Åp 1,17–18).

Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet
opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv (Joh 3,14–15).

Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal
leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet
dø. Tror du dette?» (Joh 11,25–26).

I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste
sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene … Han regnet med
at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake – i
dette ligger et forbilde (Hebr 11,17; Hebr 11,19).

Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen
på det, og mennesket ble en levende skapning (1 Mos 2,7).

Du har falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Du er slengt
til jorden, du som seiret over folkeslag (Jes 14,12).

Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?»
Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46).