Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik når jeg dør som han – måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde! (Fil 3,10–11)

Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen. (Fil 2,14–15)

Gjør nå min glede fullkommen: Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn (Fil 2,2).

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning (Fil 1,21).

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag (Fil 1,6).

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! (Fil 4,4).

Men hvis det byr dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene. … Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. (Jos 24,15)

Alle løfter som Herren ga til Israels hus, ble oppfylt. Alt skjedde slik det var blitt lovet. (Jos 21,45)

Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!» (2 Mos 32,31–32).

Faraos hjerte var ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses (2 Mos 9,35).